Andel diagnostisk vurdert BUP

Indikatoren viser andel pasienter som er diagnostisk vurdert og har fått ICD-10-diagonse. i forhold til akse 1, 2, 5 og 6 i Multiaksial klassifikasjon av barne- og ungdomspsykiatriske forstyrrelser (World Health Organization, 1996).

Data er hentet fra de pasientadministrative systemene (BUP-data).

I dag er det betydelige variasjoner mellom avdelinger og klinikker når det gjelder bruk av koding og diagnosesetting i forhold til ICD-10 systemet. Det er ulike årsaker til dette.
For å kunne velge en effektiv og god behandling er utredning og diagnostikk av pasientens problemer en av flere viktige forutsetninger. Kategoriseringen danner grunnlag for dokumentasjon av virksomheten og vitenskapelig innhenting av informasjon som igjen kan appliseres i klinisk arbeid. De senere versjoner av psykiatriske klassifikasjonssystemer har gitt mer pålitelig (reliabel) diagnostisering enn tidligere. Dette betyr at klinikere er mer enige når de skal klassifisere hvilken diagnostisk gruppe den enkelte pasients problemer hører til. Dagens systemer med mer eksplisitte kriterier gjør psykiatriske diagnoser tilgjengelig for andre enn fagpersoner og bidrar til avmystifisering av det psykiske helsevern, hvor diagnoser tidligere i større grad var basert på behandlernes subjektive inntrykk. Bruk av et felles klassifikasjonssystem gjør det lettere å diskutere pasienter, diagnoser og behandling lokalt i et team eller også på tvers av institusjonene.
I tillegg er ICD-10  et multiaksialt system som bedre beskriver forskjellige sider ved en pasients tilstand og gir et mer dekkende bilde av hva lidelsen betyr for pasienten i hennes/hans liv.
Det forventes generelt at alle pasienter (både ved døgnbehandling , dagbehandling og polikliniske konsultasjoner) blir diagnostisk vurdert, og at denne diagnostiske vurderingen blir registrert så snart dette er forsvarlig i starten av kontakten.

Variasjonen i andel pasienter som er i behandling og har fått en diagnose kan forklares ut fra ulike faktorer. Et mulig forhold kan være tilbakeholdenhet  med å sette diagnoser, selv ikke en tentativ diagnose, da diagnoser i det psykiske helsevern kan oppfattes som stigmatiserende. Andre forhold kan være ikke godt nok kjennskap til diagnosesystemet og ikke nok trening i å sette diagnoser, eller mangel på brukbare diagnostiske instrumenter, som for eksempel standardiserte intervjuer som kan gi bedre grunnlag for å sette ICD-10 diagnoser.

Fullstendig beskrivelse og definisjon av indikatoren finner du på Helsedirektoratet sine hjemmesider.