Tvungen innskriving i psykiatrisk institusjon

Undersøkelser har vist at Norge har en relativt høy andel av tvangsinnskrivninger i psykisk helsevern for voksne sammenlignet med andre land, og at det er store geografiske forskjeller i bruk av tvangsparagrafer mellom fylker og mellom sykehus. Det er en overordnet helsepolitisk målsetting at bruk av tvang innen det psykiske helsevernet skal reduseres og kvalitetssikres. Målsettingen med indikatoren er å vurdere status og å følge utviklingen når det gjelder tvangsinnskrivninger.

Sammenligning av tvangsbruken ved enkeltinstitusjoner er lite meningsfylt da organisering av tjenestetilbudet og oppgavene til de enkelte institusjonene kan være svært ulike. Noen steder er tvangsbruk lagt til enkeltinstitusjoner, andre steder er tvangsbruken fordelt på flere institusjoner. Vi har derfor funnet det hensiktsmessig å også relatere tvangsbruken til befolkningsgrunnlaget i de geografiske opptaksområdene til institusjonene og i regionene.

Tallene omfatter total antall voksne pasienter med tvungen innskriving i psykiatrisk institusjon hjemlet i lov om psykisk helsevern. Slik innskriving er av to typer: Tvungent psykisk helsevern (tvunget innleggelse), (TPH) og tvungen undersøkelse i institusjon (TU).

Tallene er basert på registrering (av spesialistvedtak) i de pasientadministrative datasystemene ved sykehusene. Tallene er bearbeidet av NPR/SINTEF Helse og korrigert for kjønns- og aldersmessige variasjoner i opptaksområdet til helseforetakene.

Ulike underliggende faktorer kan forklare variasjoner i bruken av tvangsinnskrivninger mellom institusjoner og regioner.

Aktuelle faktorer er blant annet:

Variasjon i spesialisttilbudet totalt i det geografiske området, for eksempel vil liten tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester med øket press på akuttavdelinger kunne medføre at tvangsinnleggelse lettere sikrer plass. Andre momenter kan være kompetanse, samarbeidsrutiner, personalressurser m.m. Knappe ressurser kan føre til økt behov for kontroll og tvang både hos henvisende leger og ved den enkelte institusjon. Videre kan behandlingskultur og holdninger til bruk av tvang hos henvisende leger og i den enkelte institusjon være av betydning.

Områder med regionale sikkerhetsavdelinger vil ofte ha relativt høyere forekomst av tvang enn andre.

Geografisk ulik sykelighet i befolkningen, og lokale variasjoner over tid (alders-/kjønnsfordeling, diagnosefordeling og alvorlighetsgrad, (stor)by - distrikt etc) vil også være av betydning for ulik forekomst av tvangsinnskrivninger.

Referansetallene er landsgjennomsnittet for de ulike institusjonstypene. I referansetallene inngår de institusjoner som har permanent eller midlertidig godkjenning for bruk av tvungent psykisk helsevern og omfatter kun døgnopphold. Ikke alle institusjoner som er godkjent for tvang benytter tvang ved innskrivning, men disse vil likevel påvirke snittallene. Referansetallene bør derfor brukes med varsomhet.

Fullstendig beskrivelse og definisjon av indikatoren finner du på Helsedirektoratet sine hjemmesider.